Når alt går på tverke

I dag har jeg hatt noe av den kjipeste opplevelse jeg noensinne har hatt med Dis. Dis er alltid lydig i hverdagssituasjoner. Alltid. Helt til i dag. I dag måtte jeg slippe han ut mens jeg fortsatt kledde meg for å gå ut(han klarte ikke å holde seg lengre). Får på meg klærne i en faderlig kave og ser ca 10 rådyr på vei over veien rett foran Dis. For første gang i historien ignorerte han meg når jeg kalte han inn. På null komma niks var han og rådyrene forsvunnet over veien, marka og inn i skogen. Å følge etter var hensiktsløst. Jeg har aldri vært så sint noensinne før, tror jeg. Når han etter noen minutter, jeg aner ikke hvor lenge, kom til syne uti marka er jeg fortsatt like sint, kanskje enda mer sint nå. Jeg kalte han inn og han kom, helt til han kom nær nok til å se mitt rødglødende sinne. Da stoppet han og ble stående å se på meg. Jeg klarte ikke å riste av meg sinnet, men fikk han inn. Og gav han en skikkelig lekeøkt uti gangen. Måtte jo vise han at selv om jeg er rasende så er det trygt å komme når jeg roper. Dessuten fikk jeg ristet av meg litt av sinnet også. :-)

Etter en halv time ser jeg at en gruppe av rådyrene er kommet tilbake ut på marka. Jeg funderte litt frem og tilbake, men kom frem til at rådyrene godt kan lære seg at marka foran huset vårt ikke er fritt for farer. Dermed tok jeg med meg Dis i sele og fleksi(har ikke langline!), med et par baller og ei lekeflette i lomma. Vi gikk så nært at rådyrene begynte å gå av gårde. Dis starter å løpe etter, jeg kaller inn, han snur og jeg belønner med lekeflette. Vi jobber oss unna før vi igjen nærmer oss. Gjentar dette noen ganger. Forsøker å unngå å stresse rådyrene for mye. På slutten føler jeg meg såpass trygg på Dis at jeg kobler han fri og lar han løpe ut mot rådyrene. Kaller han inn og råbelønner når han tverrsnur. Gjentok en gang til med samme resultat. Denne gangen lekte vi oss hjem og lot rådyrene få roe seg. Det føles godt å gjøre noe fornuftig ut av en skikkelig fæl opplevelse - selv om skulderen min nå er dypt ulykkelig.

Red: Jaggu fikk vi ikke en fin rådyrøkt i dag morges også. Kom ut til en mengde rådyr på marka og Dis tilbød utgangsposisjon. Vi jobbet en liten stund uten at Dis viste tegn til å ville løpe etter besøket til tross for at de stakk avgårde med noen vakre byks. Fornøyd med utviklingen så langt. Skal jobbe videre så lenge rådyrene frekventerer jordene her. Må vel utnytte de forstyrrelsene vi kan få. For ikke å snakke om at livet er mye kjekkere når hundene kan ha den friheten de er vant til.

Belønningsforventning og frustrasjon

I dag har jeg hatt en lengre funderingsseanse på handletur til Munkfors. Om belønningsforventning og hva som skjer når belønningen ikke kommer når man hadde tenkt. Dis og jeg har hatt litt uenighet når belønningen skal utleveres i fvf-treningen. Vi står og stamper på samme sted egentlig. Han er frustrert og jeg er frustrert. På tur går det fint, da kan han gå fine strekk uten belønning, men jeg har ikke klart å overføre det til trening utenom turgåing.

Men så har det seg slik at jeg er gift med en sjømann. Han er nå på sjøen for tredje uka. Vi snakker sammen på tlf  2 ganger om dagen som oftest fast tid pga vaktene hans. Men så hender det seg at det ikke kommer noen tlf. De få gangene dette skjer pleier jeg å være forberedt på at tlfsamtalen kan utebli. Men i forgårs kom ikke den siste samtalen for dagen. Ikke den neste heller. Den tredje uteble også. Etter den første missen var jeg rimelig frustrert, ble litt rastløs og skal jeg være ærlig - sur. Neste miss ble jeg enda mer frustrert. Enda mer rastløs og jeg ble ikke mindre sur, det kan jeg love deg! Siste missen ble jeg direkte sint. Det gjorde fysisk vondt av frustrasjon og jeg hadde en del rimelig irrasjonelle ting jeg tok meg til. Faktisk så ille at jeg gikk inn på fb for å sende han en melding der(bare så jeg faktisk kunne gjøre noe, hva som helst, ut av frustrasjonen min), enda jeg visste at han ikke ville få den før de fikk dekning igjen og han da også ville kunne ringe meg, jeg stirret eviglenge på mobilen for at den skulle ringe, jeg skrittet frem og tilbake over gulvet, jeg bannet og svor. Telefonen ringte ikke før den ville, nemlig nesten 48t siden forrige gang. Da var jeg rimelig segneferdig av å vente.

Disse to tingene klarte jeg plutselig å sette i sammenheng i dag på turen. Er ikke så ofte jeg går uten hund, så de gangene kan det hende seg at det kommer noen gullkorn seilende. Denne gang i form av en forståelse for hvor vanskelig det må være for Dis å skulle "komme over" den forventningen han har til å få belønning når han mener at den skal komme. At dette ikke vil være så enkelt å gjøre noe med uten å få med noen nisser på lasset på den ene eller den andre måten. Det vil jeg jo ikke! Ikke vil jeg heller at han skal kjenne på den frustrasjonen jeg kjente på, for det var ikke noe behagelig! Så jeg kom i tanker på å bruke baklengskjeding noen økter. For hver økt har jeg en fast plass hvor det belønnes og så øker jeg lengden på strekket i forkant. Samtidig skal jeg selvfølgelig jobbe med å øke fvf-strekkene på tur slik at det blir lettere for ham å ta koblingen. Oppdatering kommer!

Munkfors Brukshundklubb

Så kom jeg meg endelig i vei for å se på den lokale hundeklubben!
Akkurat da jeg skulle av gårde begynte det å regne ganske heftig. Oppå de allerede isblanke veiene!Så jeg seilte bortover isen i sneglefart med en paraply på armen. Det var strødd, litt, men med regnet ville steinene bare danse rundt oppå vannet og isen. I oppoverbakkene føltes som om for hvert skritt jeg tok skled jeg to tilbake. Hadde opptil flere bambi på isen hendelser, men klarte å holde meg på beina - sånn noenlunde - selv om jeg må innrømme at det ble en del veiving med armer og slikt. I nedoverbakkene var det enklest å bare jogge sakte nedover, selv om skuldra mi lurte på om jeg var gått fullstendig fra forstanden. Ikke sikker på hva som var verst eller best: skli nedover bakkene i sakte fart og potensielt dette og risikere at skuldra hoppet ut igjen eller jogge nedover og krangle litt med vond skulder i etterkant. :-P Jeg angret til og med på at jeg ikke tok en "tante Bergljot" og tok på meg de forhatte broddene. Jaja, 12km stavring senere var jeg endelig fremme, med skulder på plass og greier. Det var Årsmøte og for et oppmøte. Kan ikke huske å noensinne ha vært på et årsmøte for en liten lokal hundeklubb med så masse folk. Så kjekt! Veldig trivelig å se. Startet såpass sent at det var for mørkt til å få noe skikkelig inntrykk av uteområdet, men det jeg så virket veldig bra. De hadde ganske mye aktivitet også, blant annet 2 lydighetskonkurranser i året! Så det ser jo bra ut for en myk start i ringen :-) Havnet ved siden av et par trivelige jenter som ikke bor i kommunen, men i nabokommunen. Og de fortalte at de foretrakk å reise hit til Munkfors for å trene med dem heller enn å trene i nærmeste klubb for det var en bedre klubb her! Det må jo tegne bra. :-)

Her er jeg på vei til klubben og syntes inderlig synd på med selv! Beina for i alle retninger. :-P

 

Så var det bare å ta fatt på tilbakeveien som på ingen måte var blitt noe enklere av at mørket hadde senket seg og jeg dermed ikke så noe som helst. Viktig med litt utfordring i hverdagen. :-P Jeg kom meg helskinnet hjem og jeg tror ikke noen så meg kave rundt som en snurrebass. Brukte lengre tid enn jeg kan huske å noensinne ha brukt før.

 

Nå må jeg komme meg ut på tur med Dogsa, de er skjønt enige om at jeg ikke er glad i dem lengre. De fikk jo ikke noe skikkelig tur i går. ^^

Kloklipp

I dag fikk jeg for første gang klippet alle klørne på en gang på SikoMalak! Herlig. :-) Han har hatt et stort problem med dette fra tidligere. Såpass at de på dyreklinikken brukte to personer til holde han og en person til å klippe klør. At dyrlegen vil skape et slikt forhold til sine pasienter er ikke til å forstå. Jeg kan ikke fatte og begripe det. Jeg vil i hvert fall ikke at mine hunder skal gjennomgå en sånn skrekkopplevelse hver gang klørne skal klippes(vi klipper gjerne en gang i uka).
Første gang vi jobbet med problemet var stakkaren virkelig livredd for å bli holdt fast og enda mer redd for at noen skulle ta på føttene hans. Klosaksa ville han ikke ha i nærheten av føttene sine overhodet. Begynte med godbiter, men følte ikke det var særlig effektivt. Vanskelig å finne gode kriterier å holde oss til og lett for å gå over grensene hans. Etter vi fikk han i hus merket vi fort at han elsker massasje. Så rolig og forsiktig begynte vi å jobbe med at vi kunne massere nedover beina hans og til slutt også potene. Han sovnet stadig vekk mens vi holdt på og jeg fant ut at jeg skulle snik-klippe noen klør mens han sov der. Siden det gikk veldig bra fortsatte jeg med det mens jeg også jobbet med godbiter parallelt utenom. Men så en dag merket jeg at han ikke sov mens jeg klippet kloen, han lå og så på! Så jeg sluttet med treningen med godbiter som jeg ikke følte var særlig effektiv på ham og begynte å bruke massasje som belønning for at jeg klippet. Jeg klippet kun en enkelt klo i gangen, kanskje to. I dag startet jeg med å massere han, fant frem saksa, klippet en og en klo mens han rolig så på, massasje/kløing mellom hver klo. Og vi kom gjennom alle fire potene mens han lå rolig ved siden av meg og slappet av. Hvilken forskjell på rundt 1måned! :-)

 Først litt kos.

 Muligens en smule bekymret. Men holder frivillig poten på plass.

Mer kos, deilig!
Vanligvis holder jeg helt forsiktig rundt poten og holder den opp så det er enkelt å se hvor jeg skal klippe. Fikk ikke det til når jeg skulle ta bilde.

Helgebesøk og hvordan takle stress som utarter

I helga har vi hatt besøk av en god venn med en herlig hund. Dette er en hund med mye kapasitet, meninger i mengder, store reaksjoner og den er sta som et esel. Helt vidunderlig om man vet hva man driver med. Og denne dama vet hva hun driver med stort sett. Men denne typen hund er ny for henne, og den er også en import etter de nye reglene - så man er prisgitt andres måte å ha hund på. Man får rett og slett et par nisser på lasset. Den lille nissen hun fikk var at hunden ikke helt hadde lært seg å trykke på avknappen selv. Vi tror nok valpen var vant til å bruke de andre hundene i huset på å få ut overskudd og evt opparbeidet stress. I et enhundshus var ikke dette et optimalt startpunkt. Tvert i mot, for en person som har hatt hunder av et litt annet kaliber er nok dette en stor overgang - og hun hadde fortjent å fått en lettere overgang med en 8ukers valp så hun selv kunne forme sovevaner og andre rutiner etter egne behov. Det skal også nevnes at denne damen på sett og vis er ny på klikkertrening, eller i hvert fall på å utnytte klikkerfilosofien i hverdagstreningen. Hun har dog gjort et fantastisk arbeid med han allerede og jeg vet at de kommer til å komme i mål med eller uten min hjelp. Forhåpentligvis klarer de å komme litt lettere i mål etter å ha fått et nytt perspektiv på ting. Vi vet alle hvor lett man kan kjøre seg fast i gamle tankespor og rutiner, og hvor vanskelig det er å ikke få til noe man gjerne vil.

Planen for besøket var jo å trene hund. Vi skulle trene LP, søk, jobbe litt med treningsrutiner, gå eviglange turer og tyte hund. Vel, tyte hund gjorde vi. Til gangs! Resten ble pent lagt på hylla, sammen med mine hunder(oki, de fikk soverommet mitt og fri tilgang til senga og noen turer på jordet i fri dressur) :-P, og så tok vi fatt på det vi fort skjønte var nødvendig å ta tak i. Og som besøket gjerne ville ha hjelp til å ruske opp i. For et liv det ble! Haha. Hunden liker meg godt, vi har trent en del sammen før og han har lekt en del med meg. Det ville han også nå. Som han ville leke! Første kvelden observerte jeg mest. Han var overalt, undersøkte, hoppet, gravde og generelt sett storkoste seg. Og når lysten tok ham ville han gjerne kampe med meg. Om jeg ikke ville kampe så desto morsommere! Den kvelden forsøkte vi å binde han fast og gå fra han om han ble ufin. Det fungerte jo og ville nok hatt effekt på sikt, men samtidig var det ekstremt urettferdig ovenfor hunden. Han stresset seg enormt opp. Det er ikke bra for en hund man forsøker å roe ned, for ikke å snakke om at man motarbeider seg selv i prosessen. Så vi gikk i tenkeboksen igjen. Det er ikke et alternativ å gi opp, seffers, og det var ikke et alternativ å sende stakkaren hjem uten en god løsning jeg hadde tro på.

Neste morgen våknet jeg like forvirret som jeg la meg. Vi hadde funnet Karen Pryors Relaxation Protocol på nett og var enige om at den skulle kjøres gjennom når de er vel hjemme igjen, men hvordan takle lille gullet når han skapte seg var vi slett ikke sikre på. Vi diskuterte muligheten for å bruke bur, men da måtte vi først få trent inn buret på skikkelig vis så det kunne brukes på en ok måte. Og vi var vel begge to ikke helt sikre på om det var noen god løsning, vi følte vel ikke egentlig det. Trinn to av "Planen" kom jeg opp med på slump. Han hadde fått det for seg at han skulle kampe med meg - og tok tak i jakkegenseren og fikk noen fulltreffere i huden også. Jeg grabba tak i halsbåndet i ren selvoppholdelsesdrift og holdt som om det gjaldt livet. Det føltes som om det gjaldt livet og, det var fordømrade vondt! :-P Riktignok klarte han å glufse litt på armene mine mens jeg holdt han, men han fikk ikke noe skikkelig grep og han hadde det ikke så morsomt som han hadde tenkt seg. Og mens jeg vurderte om jeg kunne slippe uten å måtte se meg om etter et gravsted og om jeg kunne fortsette å holde uten at det ble hull(alt føles veldig dramatisk i slike settinger ;-) :-P ), valgte han å snu kjeften bort fra armene mine og snuse på den nærmeste gjenstanden. Det ble rolig jackpot! Trodde ikke mine egne øyne! Jeg roste han med rolig stemme og fant frem goduttrykkene mine som jeg pleier å bruke mens vi trener i belønningssammenheng, klappet og masserte han rolig. Jeg ville jo virkelig ikke få han opp igjen i stress. Jeg trodde ikke han kom til å gi seg, og var helt mo i knærne etterpå av lykke over hvilken fantastisk retrett han gjorde. Det er viktig å merke seg at mens jeg holder i halsbåndet har han fri lufttilstrømming, null struping. Det er kanskje en tanke ubehagelig situasjon, men jeg ser han aldri rett i øynene, jeg går ikke i konflikt med ham - jeg bare forsøker som best jeg kan å unngå å bli (leke-)bitt eller få jakkeermene ødelagt. Det er ikke en direkte kamp, men en viljekamp. Hadde jeg gått i direkte kamp med den hunden hadde jeg tapt. Den hunden krever at man er smartere enn han, ikke at man prøver å være sterkere. Så dette skal være en form for negativ straff, ikke positiv straff. Jeg klarte ene gangen ved et uhell(vi var ute og jeg mistet balansen i snøen) å få han over på det som kunne blitt "positiv straff"(det ble jo selvsagt ikke positiv straff siden det ikke hadde den effekt på adferden, men det er ingen tvil om at han oppfattet det som om et ubehagelig stimuli ble tilført og hadde han sluppet som følge av den stimulusen hadde det blitt positiv straff), altså at han opplevde at jeg var i konflikt med han og at det ble en "skikkelig kamp", det vil jeg IKKE anbefale. Det gikk bra, han kom jo ikke til på skikkelig vis, men det virket helt motsatt av det vi ville. Armene mine er ikke helt pene etter helga. Her er et dårlig bilde av ene armen.

Trinn tre i Planen er å øke generell kontroll. Høres nok litt stygt ut, og kontroll er et tveegget sverd - det kan bli for mye av det. Men her kan eier trygt øke på. På tur anbefalte jeg f.eks at så lenge han var i bånd får han mindre mulighet til å markere. Han kan få snuse, men han trenger ikke lette på beinet annenhver meter. Det skaper stress. Dette er en av de tingene jeg har gjort med SikoMalak, og det har hjulpet utrolig godt på han. Det hjalp på lille beistet også - allerede på første turen! Det er jo selvsagt ikke slik at han ikke får lov i det hele tatt, men man velger heller "gode" steder for ham. Forhåpentligvis vil han etter hvert få et litt mindre behov for å utfolde seg og så klarer han selv å bestemme hvor det er verdt å pisse og ikke. Malak er allerede godt på vei der! :-) Inne har jeg ikke lagt så mye føringer på venninnen min - hun klarer helt fint selv å bestemme hvor mye og lite som skal skje. Jeg har derimot lagt litt føringer på når hun skal sette inn tiltakene. F.eks her hos oss - vi ville ikke at han skulle gå bort til der mine hunder var og snike på(plage) de. Det ble bare styr og utrivelig for hunder og oss. Så når er da riktig tidspunkt å gripe inn og stoppe hunden? Så fort du skjønner intensjonen til hunden! Om man bommer på intensjonen en og annen gang er det ikke verdens undergang - man ber jo bare hunden om å "være her", legge seg eller bare setter ei hånd/kropp mellom hunden og det spennende og dermed sperrer for tilgangen. Ikke noe som hunden har vondt av. Venter man til hunden er på vei og kanskje har rukket bort er adferdsmønsteret allerede forsterket og man må jobbe enda litt ekstra for å komme i mål. Tidlig ute er virkelig å anbefale.

Søndagen fikk jeg en økt hvor jeg kombinerte alle de tre trinnene i planen. Vi hadde bestemt oss for at nå skulle vi endelig kjøre litt søk. Jeg passet trollungen mens gode løsninger og en slagplan for økta ble lagt. Den slags planlegging tar litt tid, han ble rastløs av at folket hans forsvant, og han slet tydelig med at han gjerne ville finne på noe å gjøre. Jeg så at han vurderte et par ganger å forsøke seg på genseren min, men besinnet seg og fant ut at det var jo ikke så morsomt likevel. Deretter vurderte han å plage litt på de andre hundene, men der ble han stoppet av meg før han kom så langt. Jeg så helt klart at nå begynte han å kjøre seg opp og at han var veldig frustrert. Så jeg bestemte meg for å prøve første dagen av Protokollen ovenfor. Pga godbitene jeg brukte måtte jeg kombinere med doggiezen så han fikk en liten ekstra utfordring der, men også litt hjelp til å fokusere. Det fungerte helt suverent. Etter gjennomgangen la han seg ned og slappet av mens jeg fikset litt greier. Når folket kom inn igjen - og vi forventet at han skulle kjøre seg opp igjen pga at hun hadde vært ute - så hadde han visst fått muligheten til å kjenne på at han kunne slappe av for han la seg ned og snart sov han også. Her har vi til og med bildebevis! :-D

Jeg vet at de allerede har jobbet mye med It's yer choice  og dette er det lurt å fortsette med - stress og manglende impulskontroll er en dårlig kombo! ;-) Den slags jobbing gjør også prosessen videre så mye enklere. Det har allerede gjort jobben lettere, jeg hadde aldri trodd at han skulle klare å besinne seg såpass bra som han gjorde siste dagen utfra det jeg så første dagen. Det skal også nevnes at vi i utgangspunktet jobber med å tenke ut hvordan vi kan unngå at han går så høyt opp at han duster seg. Det er hovedelementet, og handler om den økte kontrollen jeg nevnte ovenfor. Men det er viktig å ha et verktøy til å takle de situasjonene som oppstår når man bommer i forarbeidet. Min gode venninne fikk også en til jobb av meg - en ting jeg tror hun selv hadde sluttet med umiddelbart om hun hadde merket hva hun gjorde. Og sannelig, når jeg fortalte om det var hun helt enig og var ikke klar over at hun faktisk gjorde det heller. Jeg har dessverre en del slike greier selv, så vel, jeg sier ikke mer om det... :-P Jevnlig massering anbefaler jeg også til hunder som sliter med å selv finne roen.

De tre hovedtrinnene i planen er altså: 1. Gjennomføre Relaxation Protocolen og bruke den jevnlig. 2. Stoppe all uønsket biting og stressing med å sørge for at han ikke får tilgang(ved å holde han i halsbåndet). 3. Økt kontroll og da med den hensikt at han ikke får muligheten til å stresse seg opp.