Hund med store utfordringer

For 6 uker siden var jeg i Holland med en god venn for å hente en hollendervalp. Han var skikkelig skjønn og jeg digget han fra første stund. Husker dog fra hjemreisen hvordan han så herlig ville hilse på en jogger, men når han så kom bort til personen snudde han og ble illsint på den veldig trivelige joggeren som gjorde alt "rett" når han hilste. La det bort og tenkte at stakkaren tross alt hadde vært på reise i over et døgn, sovet på hotell, vært forferdelig bilsyk og generelt fått livet snudd helt på hodet.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en beskjed på messenger av en fortvilet valpeeier som ikke likte utviklingen hos valpen. Treningsmessig og med henne var han fantastisk, men der stoppet det også. Han var redd for fremmede, for godt kjente og til og med for de andre i huset. Menn spesielt. 

Det ble mange samtaler, med tårer, snørr og alt som hører til, mens de jobbet nitidig med lite utvikling, utredet for sykdom/smerter og det begynte å bli bekymringsfullt i forhold til barna i huset. Så hva gjør man da? En så ung hund som så tydelig ikke har det bra og alt skriker i en av frustrasjon og bekymring. Vi var begge skjønt enige om at en sånn hund kunne ikke omplasseres, men det føltes så feil å ikke gi han en sjanse, men der han var kunne han ikke være. Det var ikke trygt. Så vi ble enige om at han skulle komme hit hvor det ikke er noen barn som kan komme til skade.

Det virket så greit når jeg stod der i telefonen med tårer, snørr og bristende hjerte. Når jeg nå sitter her i sofaen med en sovende liten sak i andre enden, som jeg ikke kan ta på om jeg vil beholde den lille tilliten vi har bygget opp til nå, så føles det alt annet enn greit. Tror jeg aldri har sett en så trøblet liten sjel. Har så vondt av han. Så får vi se om jeg klarer å hjelpe han. Jeg har sterke tvil om at dette går, men han fortjener at jeg gir det mitt alt!

Dette skrev jeg i går kveld. Ikke helt sikker på om jeg ville poste eller ikke.