fredag 29. april 2016

Funderinger, utfordringer og annet

Jeg har fundert og tenkt mye i denne tiden med utfordringen. Villet skrive en del, men har mer villet fokusere på selve utfordringen så jeg har utsatt det til nå. Da tenker jeg spesielt på de utfordringene jeg har med Dis i LP-treningen. Hva kommer de av og hvorfor har jeg ikke tatt tak i det før han nesten bikker 3år?





Det er mange grunner til problemene våre. Den viktigste er nok at Dis er i treningssammenheng mer som et prosjektil, alt skjer fort og ikke alltid så gjennomtenkt fra hans side. More is more, kan det virke som. Jeg har nok også fremelsket dette i stor grad. Jeg liker farten hans, intensiteten hans, den utømmelige energien hans, den store livsgleden hans - galskapen hans!


Når jeg fikk han trente vi jevnt og trutt. Vi hadde god fremgang, med noen små unntak. Så ble Olympia, doberen min, syk med hurtig avgjørelse om avliving som følge.

Jeg var helt knust. Ville ikke trene, ville ikke ha hund, ville ikke noe egentlig. Det eneste jeg orket å trene var fartsøvelser og å leke, kanskje fordi jeg ikke trengte å tenke så mye da?
For en ca 5-6mnd(?) gammel valp som var klar for å ta over verden var dette ikke særlig heldig. Det tok lang tid før jeg hadde lyst til å trene noe særlig igjen, og innen den tid hadde vi kommet inn en runddans av frustrasjon og problemer. Det var ikke det beste for treningsmotivasjonen. Så frem til nå har vi gått runder med: jeg forsøker å trene, Dis blir overlykkelig og det blir krøll. Motivasjonen har vært av og på. En nedadgående spiral.




Men så fant jeg www.modhund.no og det begynte sakte, men sikkert, å løsne(hahaha, det høres ut som en dårlig reklame for et eller annet skvipete produkt eller noe slikt). Jeg lagde treningstråd, filmet treningene, fikk tilbakemeldinger, oppmuntring og vi begynte å trene mer jevnt. Jeg er helt klart en sosial trener. Trives ikke med å trene hund alene over tid. Motivasjonen endret seg radikalt, fra å kun være en "jeg må jo trene hundene mine - de trenger det" er det nå en glede å trene(selv om vi fortsatt rydder opp i problemer). Planer legges, de følges, jeg utfordrer meg selv, jeg er glad når jeg trener. Effekten: hundene blomstrer, problemene minsker og vi føles samkjørte på tross av alt som enda ikke er på plass.






Jeg er gått fra å drømme om at vi skal komme oss i ringen, til å faktisk ta de nødvendige steg for å komme oss dit! Denne ideen om en utfordring fikk jeg i akkurat rette tid, den satte virkelig fart på treningsiveren! Så da er det bare å fortsette.


Til sist har jeg et behov for å gi oss litt kred for alle de tingene vi har fått til på bra vis. Dis har den beste innkalling jeg noensinne har hatt på noen av hundene mine. Han snur på alt og jeg kan ha han løs overalt. Med tanke på at han i fjor på samme tid gav meg grå hår, hodepine og fikk meg til å gnisse tenner så jeg trodde jeg skulle ende med tannstubber når han skrudde av hørselen i vill jakt etter rådyrene på jordet så synes jeg det er en magisk bragd av oss! Hardt arbeid, men veldig verdt det.





Han har mye av lydighetsprogrammet inne og han elsker å jobbe.
Inne er han roen selv. Etter tur/trening kommer han inn, finner seg et egnet sted og så skrur han av. Ikke noe masing, ikke noe gnåling, bare herlig. Løpetid er null problem, på bildet under sover han ved siden av Beetle som løper. Han er generelt sett bare en herlig hund. En hund jeg har veldig lyst til å vise frem for det han er god for! For det er ikke lite.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar