Sporet!
Ligger der i sporslutt og strutter av stolthet. Sporet på 1.7km er krevende, fullastet av tekniske finurligheter og andre merkverdigheter. Det sitrer av glede over tanken på at jeg nå har gitt hunden akkurat en passe dose utfordring. Nesten opp mot øvre grense av hva han er klar for? Men det går, hunden er bra. Så frem med boka, lene seg tilbake på saueskinnet og nyte en herlig morgen i skogen. Fuglekvitter, sol/opplett og livet er bra. De planlagte to timene liggetid går ganske fort unna og med beskjed om at hundegjengen gjør seg klar til å ta fatt på sporet tenker jeg at en bedre start på søndagen skal man lete lenge etter.
Klask! Midt i panna. En dråpe, to - tre. Det er sikkert ikke så ille, det var jo meldt opplett og etter hvert sol. Legge seg litt på sida - det går sikkert kjapt over. 10min senere kan det slås fast at det ikke kommer til å skje, og at det nå hamrer ned både regn og hagl. Følelsen av at sporet nå ble absurd vanskelig er ganske overveldende, dette hadde jeg ikke tatt høyde for, men det er jo ikke akkurat et alternativ å gi seg uten å prøve! Så opp fra fosterstillingen i et byks, saueskinnet legges resolutt over hodet som en paraply og med forbausende kjappe bevegelser er man "trygt" plassert under et tre. Så er det bare å speide, lytte og forsiktig forsøke å holde varmen mens tida går. Morgengymnastikk med saueskinn på hodet i regnvær er krevende saker! Rett rundt en time senere er det endelig slutt på regnet. Da er fingrene numne og tærne som istapper - resten av kroppen skriker i protest mot behandlingen. Men pytt sann, sporhelg er sjeldne saker og ikke noe man skusler bort på grunn av litt regn!
Men når sportap 1 og 2 er et faktum er jeg ikke like høy i hatten, og jeg innser at de befinner seg 3 km i feil retning! Jeg har nå ligget i skogen i 4 timer, hakker tenner, er blå om leppene og vil hjem! Jeg drømmer om kakao og fyr i peisen. Jeg drømmer om frokost, om varme, tørre sko, vannavvisende klær og en diiiiger paraply. Men mest av alt drømmer jeg om lyden av en lykkelig hund som braser gjennom underskogen på vei til meg. Og det er det siste bildet som gjør at jeg blir der jeg er, med saueskinnet på halv åtte over hodet, mens jeg slår floke og drømmer om å bli funnet. Tanken på å bli funnet er faktisk så fantastisk at jeg er fristet til å sette hjertetegn inn foran og bak!
Kald, våt og en smule motløs sporfigurant. :-P
Så et lite pust i bakken - sola bryter gjennom skylaget. Jeg tror med hånden på hjertet at jeg aldri har vært så lykkelig over å kjenne sola i ansiktet som jeg var akkurat da! Står andektig i solstrålene mens energilagrene fylles. Og godt er det, for prøvelsene er enda ikke over. Fortsatt kan jeg glede meg over 2 endeløse timer til med venting, klapring av tenner og studier av insektlivet i området(boka er lest ut og gjennomvåt for lengst).
Når jeg til slutt begynner å lure på om jeg ikke blir funnet i dag hører jeg endelig den herlige lyden av hund som løper på skogbunn! Og ikke lenge etter er jeg FUNNET!
6t senere er jeg på vei ut på nye sporeventyr - denne gang uten regn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar